Intensitetsmåling på sledehunder

"Du…. denne bikkja er en god distansehund, men den begynner ikke å jobbe før den har løpt en tjue mil".
Hvordan kan det ha seg at en hund må løpe tjue mil før den begynner å trekke? Hva gjør den av arbeidsinnsats i disse tjue mila og hva gjør de andre og HVEM I HULESTE ER DET SOM TREKKER SLEDEN?
For å belyse dette med arbeidsinnsatsen ble jeg enig med Carsten, en venn av meg, vinteren 97/98 om å få måle intensiteten på hundene i hans 6-spann.
Hvem gjør hva?….og skifter intensiteten dersom hundene skifter plass i spannet?
Testen ble gjennomført på følgende måte.

To hunder ble målt med pulsmåler på en treningstur på ca. halvannen time. Den ene hunden gikk som leder og den andre hunden gikk bak i spannet.Da vi var omtrent halvveis, tok vi en pause og hundene byttet plass. For hunden Punky ble gjennomsnittsintensiteten (i slag pr. min) som leder sammenliknet med hva hun gjorde som ankerhund (bak). Hundene ble ikke sammenliknet med hverandre, noe som i dette forsøket ikke var interessant. Etter tre treningsturer var tre par, i alt 6 hunder, testet. Det var helt tydelig at her var det store intensitetsforskjeller både når vi sammenliknet hundenes innsats foran og bak og hvis vi sammenliknet hundene med hverandre. Men i dette forsøket skal vi kun konsentrere oss om hva som skjer med den enkelte hund når den går på forskjellige plasser i spannet. Gjennomsnittlig har en ung sledehund en makspuls på 340bpm (slag pr. min) og en passiv hvilepuls (liggende) på 40-45bpm.

Tre spann ble valgt ut til nytt forsøk vinteren 2000.

Robert som vi kan kalle "proff". Har lang erfaring og jobber målbevisst med trening for å vinne langdistansekonkurransene.

Carsten har lang fartstid i hundekjøringa, spesielt i nordisk stil. Han er med i omtrent et løp hver sesong og trener så mye han får tid til. Ambisjonen ligger på et lavere plan enn Roberts.

Anne-Berit er en typisk turkjører med noen års erfaring. Hennes mål er å ha det koselig på tur med hundene. De er mye på tur, men konkurranse bryr hun seg ikke noe om.

Testen ble gjennomført som før beskrevet. Men med begrenset tid og ressurser er det selvfølgelig vanskelig å legge forsøkene opp så det blir helt like forhold for alle spann siden de ikke bor og trener på samme sted. Vær og føre skifter også gjennom vinteren. Men siden hver hund skal sammenliknes med sin egen innsats foran og bak på samme tur, burde det bli brukbart pålitelig. I tillegg skulle kjørerene svare på spørsmål om de trodde intensiteten var lavere, lik eller høyere alt ettersom hunden gikk bak eller som leder og dernest om hunden hadde en flokkrangering som var lav, middels eller høy. Dette for å se om det var et mønster når det gjaldt rang, intensitet og plassering. Resultatene kan du lese ut av skjemaet samt kurven som viser pulsregistreringa på et par hunder under samme test.

For å se om det var noen sammenheng mellom rang, spannposisjon og intensitet, regnet jeg ut gjennomsnittet av intensitetsdifferansen som hunden hadde mellom leder- og ankerposisjonen (foran og bak). Hundene med høy rang hadde en gjennomsnittsdifferanse på 21,2bpm (slag pr. min.). Det betyr at hundene arbeidet mye hardere bak i spannet enn foran. De middelsrangerte hundene hadde en gjennomsnittsdifferanse på 8bpm. i motsetning til de lavest rangerte hundene hvor den var 11bpm.
Det hadde vært naturlig å tenke seg at gjennomsnittsdifferansen for de middels rangerte hundene hadde vært høyere enn for de lavest rangerte. Men skal det finnes en forklaring på dette resultatet så kan det være at middels rangerte hunder finner seg lettere tilrette i alle posisjoner og at lavt rangerte hunder går bra bak, men trives ikke foran siden dette ikke er en naturlig plass for dem. Dermed vil de vegre seg litt som ledere og da vil gjennomsnittsdifferansen av intensiteten stige.

Som konklusjon vil jeg si at de aller fleste hundene har en betydelig intensitetsforskjell på de forskjellige plassene i spannet, samt at det viser seg ikke å være så lett å "se" hundenes intensitet.
Når det gjelder trening, vil det være en klar fordel å rullere hundene i spannet slik at de hundene som jobber hardt bak, ikke får den samme store belastningen på hver treningsøkt. Tenk også på dette i langdistanseløp.

Jeg har fulgt MAX på Femundløpets 280km i 3 år. I 1998 løp han midt i spannet. Han stod hele løpet men den siste etappen hadde han en lav gjennomsnittsintesitet. På dette løpet hadde han en meget høy gjennomsnittsintensitet den første halvtimen av løpet. I 1999 løp han bak og jobbet så hardt på etappen Røros – Langen at han måtte ut av spannet i Tufsingdal. I 2000 løp han hele løpet foran med en betydelig lavere gjennomsnittsintensitet i den første halvtimen og gjorde et jevnt løp med en bra gjennomsnittsintensitet på den siste etappen. Høy intensitet i starten tapper fort glykogenlagrene og hunden går „tom“. Dette gjelder særlig dersom det er ingen eller utilstrekkelig oppvarming av hundene. De muskelfibrene som jobber anaerobt (uten tilstrekkelig tilførsel av oksygen) kan ikke forbrenne fett, men må bruke glykogen. Fett kan nemlig ikke forbrennes uten oksygen. I lengre løp vil det være vanskelig å fylle opp glykogenlagrene fullstendig da dette tar mer tid enn kjøreren vanligvis har til rådighet. Det er kommet på markedet stoff som hjelper til med å fylle glykogenlagrene raskt (Glycocharge). En rask restitusjon er avhengig av at væske og andre næringsstoffer fort kommer inn i kroppen så gjennoppbygginga kan starte med en gang.
Nå må det sies at de resultatene som er gjort i disse testene kun må regnes som et forsøk og for å si noe sikkert om dette må grunnlaget være bredere enn det jeg har gjort. Men tendensen er klar; Intense hunder brenner seg ut (overtrening) etter en eller to sesonger dersom dette ikke tas hensyn til i restitusjonen (gjenoppbyggingsfasen).